mandag 18. mai 2009

17. Mai - er vi så glad i



Eller er vi nå det ?!?! .....
Jeg kan vel bare svare for meg selv
Som tidligere korps medlem var 17. Mai en av høydepunktene i løpet av året. Endelig skulle vi få komme oss ut, masjere og vise frem hva vi hadde øvd på i løpet av vinteren. Dagen var en hesblesende dag. Startet tidlig med frokost i lag med korpset før det gikk slag i slag med spilling for sykehjem, skoler og ikke minst i tog. Jeg bare elsket all aktiviteten og syntes nok venninnene mine var litt merkelige som etterhvert ikke ønsket å delta i toget.
For var det ikke en utrulig flott måte og feire dagen på .... ?
Da korpslivet var ferdig, flyttet jeg om mine kjære en del rundt. Men alltid på små utkantsplasser. Her var det en helt annen form for feiring. Der vi ikke hadde korps, sang vi heller, og siden vi var så pass få var alle som kunne det med å gå i toget. Det var rift om hvem som skulle bære de største flaggene og dermed gå først i toget.... Det var litt av en overgang for ei by jente i allefall å skulle klare seg uten korps. Men gleden over dagen, aktiviteten osv var der like stor som jeg bestandig har følt den og mener det bør være på en dag som er så pass viktig. Alle var vi med på laget for å skape dagen minneverdig både for store og små.
For noen få år siden flyttet vi så tilbake til byen.
17. Mai nærmet seg og jeg gledet meg virkelig til endelig få feire dagen med masse liv og mange korps igjen. Guttene skulle gå i toget, de to eldste litt tvilende siden mange av kompisene ikke skulle. Men de var da vandt med at dette tilhørte dagen.
Må innrømme at det ble en stor overgang igjen.
Stå på side linja og kanskje få et lite glimt av de håpefulle før toget hadde rast forbi for så igjen å springe til en ny destinasjon for å få et bedre glimt. Ingen var det som sang og bare noen ropte hurra med gjevne mellomrom. Utenom et unntak, som vi som har vokst opp dette landet burde bite oss merke i, våre nye landsmenn de sang og rope hele veien. Her er det folk som vet og sette pris på hva vår nasjonsdag står for!!
Så var det å samle massene for å dra til et arrangement for kake og det som hører med bare for å oppdage at plass fantes det ikke mer og leker nei det er det heller lite av. Samholdet, sangen og gleden var byttet ut med stress og mas. Eller kanskje er den der, bare vi som har så vanselig for å se den ..?!? Senere har jeg oppdaget at det å få noen til å arrangere 17 mai heller ikke er så enkelt. Alle skal jo ha "fri" denne dagen ingen vil ha ansvaret....
I år gjorde vi no jeg ikke trudde jeg skulle være med på og til og med kose meg med. Vi var hjemme i finværet, guttene slapp å gå i tog....Dro ned for litt is i finværet når ting hadde roet seg og til slutt avsluttet med å dra på hytta i lag med mamma og grille.
En dag med senka skuldrer og bare kos
Var en skikkelig deilig dag og en slik 17 Mai kan jeg virkelig være glad i ...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar