fredag 12. november 2010

En uke er snart gått - A week is soon gone

Dagene går så utrulig fort
Sannelig er det ikke fredag igjen.
Denne uka har vært en smule anderledes for min sin del. Bare 2 dager på jobb. Tirsdag var "studiedag" med forberedelse til å forsvare prosjektoppgaven som ble levert inn i oktober, og onsdag og torsdag gikk til forsvar og presentasjon av oppgaven. Skulle tru at en ble vant med eksamener og presentasjoner etterhvert som årene gikk. Men jeg er like nervøs nå som jeg var som 15 åring. Ikke sover jeg noe særlig natten før, og vokner opp som et sjelvende aspeløv. Mat må tvinges ned og kroppen slutter ikke å sjelve før det er en times tid etter presentasjonen er gjennomført. Nytter ikke hvor mye en kan temaet en skal opp i. På skriftlige eksamener får jeg sågar totalt black out første del av eksamen. Har vært slik på alle til nå i allefall. Bekymringen var stor for at det samme skulle skje ved denne muntlige forsvaret ... O.o
The days goes so incredibly fast
Surely we have friday again.
This week have been a little different than normal for me. Only 2 days at work. Tuesday was "studyday" with preperation for defence of the project paper I delivered in october. Wednersday and Thurday went to defend and presentate the paper. Should think a fimale in my age should be used with ecams and presentation. But I feel just as nerous now as I did as a 15 years old. Dont get much sleep the night before, and wake up as a shaking leave. Food have to be forced down and the body cant seem to stop shaking before it gone at least an hour after the presentation is done. No use that I know the subject well. In written exams I even have totaly black out in the first periode of the exam. At least thats how its been so far. So the concern were large that this might be the fact on this oral presentation too o.o


Følelsen etterpå når alt har gått bra og karakteren er blitt satt er jo det stikk motsatte igjen. Er som å sveve. For meg føles det ganske så utrulig hvor påvirket hele kroppen er i en slik samenheng. Studiets slutt feiret vi som seg hør og bør på restaurant, men god mat og drikke. Ja til og med taler ble det denne gangen. Er litt vedmodig og skulle avslutte og, mange nye menesker som en er blitt kjent med og som en nå kanskje ikke kommer til å se mer ..
Torsdagen satt jeg i allefall med en god følelse etter å klart å gjennomføre et og et halvt års desentralisert studie.
The feelings when everything gone well and the grade have come is the quite oposite. Is like flating. For me its quite incredible how much the whoe body is affected in such context. The end of the studie we selebrated like it shold be, with a good meal and something good to drink in one of the towns restaurants. Yes we even got some speaches. Feels a little sad that its over too, have been a lot of new people to learn, people that I might never see again
The feeling on Thursday were in any case good, after finished 1, 5 years with desentralized study.


Veien mellom gleden og sorgen er ikke lang desverre.
For der jeg satt og nøt den gode følelsen kom det telefon fra Tromsø.
En av unklene mine var funnet død. Han har dødt alene og det tok en tid før han ble funnet siden han har vært av den typen som holdt seg litt for seg selv. Føles litt uvirkelig, traff unkel først igjen for et halv år siden. Før det hadde jeg ikke sett han siden jeg var liten jente. Håper virkelig han slapp og lide!!
Samtidig har jeg utrulig stor medfølelse for min kjære søster som fant han, hans datter og selvsagt mamma Anne Marie og unkel Svein som har mistet en bror.. Er ingen god følelse en sitter med og vi tenker nok alle på .. " Kunne vi gjort no ? "
Uansett jeg er glad jeg fikk treffe han igjen og bli kjent med han. Familienh er viktig for meg, både den biologiske og den adopterte !!
Its not long way betwin joy and sorrow unfortunately.
For when I sat there and enjoyed the good feeling I got a phone call from Tromsø.
One of my uncle was found dead. He had died alone and it took a little while before he were found since he was of the type that did want to be alone. Feels a little unreal, met my uncle again for half a year ago. I hadnt seen him since I were a little girl. Do really hope he didnt have to suffer !!!
At the same time I do feel for my dear sister that found him, his daugther and of course my mother Anne Marie and uncle Svein who have lost a brother. No one of us have a good feeling and probably think " Could we have done something ??"
Anyhow I really happy I got to see him again and get to know him. Family is really importain for me, both my biological and my adopted !!






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar