onsdag 5. januar 2011

~~~~ Tiril ~~~~

Min kjære Tiril var født 13 Oktober i 1998. En av 10 hvalper som alle ble født i en skinnstol. Ja for mora nektet plent å gå ned når fødselen startet. Så eieren og jeg måtte sitte klar hele natten og ta i mot hvalpen når den kom ut, for der var ikke plass til både henne og hvalpene. De fleste hvalpene som kom var svart med litt hvitt på, men to var veldig spesiell de var sjateret som en norsk elghund men med brunt der det normalt sett er grått. Jeg hadde bestemt meg for å ha ei tispe fra kullet, så da den første brune kom og var en hand hund tenkte jeg ja ja de svarte er like søte de og da. Men så kom en til brun og det var ei tispe.
Tiril ble hun og hete.
Rolig det var hun fra første stund, og Lena, som eieren av moren heter, advarte oss - er ikke sikkert hun kommer til å fortsette å være like rolig. Men det gjorde hun. Tiril har vært en utrulig rolig og behagelig hund. Som bergtok de fleste som hadde med henne å gjøre. Svigersene klarte til og med å glemme at de passet henne siden hun lå der stille under kjøkkenbordet så lenge hun fikk lov til det :)



Fart var det ikke akkurat i lille mora mi. Hun var sprek og kunne gå langt men var ikke hunden som holdt følge om vi ville sykle fort eller renne på ski. Da måtte hun melde pass. Kroppen var rett og slett ikke bygd for det.
Tiril har nok til tider vært en smule tykk, for matglad det var hun virkelig. Til og med sitron gikk ned når matmor sa hun skulle prøve. For bare matmor sa det var greit så var det det. Men hun spiste masse mat hun ikke skulle og. Var du uheldig å legge noe fremme så hun fikk tak i det, så var det gjerne borte når du kom tilbake. Og lillemor lå fornøyd og så på deg. For selvsagt var det for at hun skulle ha noe å kose seg med mens vi var borte vi hadde lagt det der :)



Tiril elsket tur, og var snar oppe på føtterne og sto og logret forventningsfult når turklærne kom på. For nå endelig skulle hun på tur igjen. Og sannelig var det flott og ha en slik god kamerat med seg på utallige toppturer og skiturer.
Tiril var veldig spesiell, og selvsagt er det vel noe alle eiere synes deres hunder er. Nå var hun i tillegg mor sin hun til 1000. Enset bestandig når forment ikke var helt bra og ville veldig gjerne trøste. Kun når formen var på bunn kunne hun finne på og hoppe opp på fanget mitt uten å spørre om lov først. Og veldig ofte hjalp det å ha henne liggende og sove der i lag med meg.


Men hun var sta, ja både på godt og vondt. Hun ville veldig gjerne gjøre tingene på sin måte, selv om hun var veldig ivrig når vi prøvde å lære noe nytt. Og ikke ville hun vise det når hun ikke hadde det helt bra.
Men 2. nyttårsdag kunne hun ikke sjule det lengre. Bakbeina ville ikke lystre når hun skulle reise seg fra gulvet. Vaklende kom hun seg til slutt opp og sto der loggrende og lurte på om jeg kunne slippe henne ut. Det var hjerte sjærende og se hvor ille hun hadde det. Heldigvis ble hun bedre i løpet av dagen og søndagen var hun mye bedre til og med. Likevel tok vi turen til veterinæren når mandagen kom for å få noen som kan litt til å se hvor ille ting sto til. Etter undersøkelse og rønken viste det seg av avleiringen ikke var så ille som veterinæren fryktet, men hoftekulen hadde for mye plass å bevege seg på, slik at fotene nesten gikk ut av ledd hver gang hun bøyde dem. I tillegg hadde hun av en eller annen grunn mistet det meste av muskelaturen i bakfotene i løpet av høsten.
Er en så utrulig tung beslutning å skulle ta.
Men trur Tiril og vil være enig i at det var den beste løsningen for henne. Hun lå der så rolig når hun ventet på sprøten og logret forsiktig. Etter sprøyten la hun hodet på kneet mitt og sovnet sakte inn.
Savner seg så utrulig mye lille pia mi !!!


5 kommentarer:

  1. Så fine bilder :-) du er snill mot de firbente skjønner jeg :-) Klem!

    SvarSlett
  2. Kondolerer.
    Fin avslutning. "...la hun hodet på kneet mitt og sovnet sakte inn."
    Ble faktisk litt rørt...

    SvarSlett
  3. Uff! Her gråt jeg en skvett fordi jeg også mistet en hund for noen år siden og det kan ikke beskrives hvor tomt det blir etterpå. Nå er den ledige plassen for lengst fylt opp med 2 små bikkjer, men hver gang jeg ser en flatcoat retriver danse og gå, blir det såret som aldri gror - revet opp på nytt. Men jeg fant ut at erstatning av en hund fungerer bra. De nye valpene tar deg bare!

    SvarSlett
  4. Tusen hjertelig takk for gode ord alle sammen !!!! <3
    Ja Maria blir utrulig tomt...
    Er spent på hvor lang tid det tar for jeg blir vandt med at hun ikke er der... Nå tar jeg meg ennå i å putte fotene som om hun skal være rett under sofaen når jeg reiser meg, høre etter henne når jeg kommer hjem og reise meg for å ta henne inn når jeg hører en hund bjefe utenfor..
    Vi blir nok til å få ny hund etterhvert vi og, men ikke nå på vinteren. Ville ikke vært retferdig mot en liten hvalp siden vi begge er i fult arbeid.

    SvarSlett