fredag 13. desember 2013

Livet i Liveien


Det var en vakker desember dag, ute dalte snøen sakte og laget et juleglansbilde.
Over alt stresset folk av sted, forbante været mens de løp fra butikk til butikk i håp om å bli ferdig til jul med alt de måtte ha ferdig.
I Lihaugen derimot rådet adventsfreden. Om man kan kalle den det. Under pleddet lå mor i huset og prøve slappe av, mens jentene drev med sitt i kjelleren. Rundt kriker og kroker tittet lo dottene frem, de viste at her i huset var de ansett som husdyr å være. Det hadde vært tungt for mor og godta at slik var livet nå. Den drivende husmoren hun en gang hadde vært måtte bare lukke øynene og godta at nå var det ikke hun som bestemte lengre. Egentlig hadde det vært godt når hun endelig hadde lært seg og akseptere at slik var det nå bare nå.

En periode hadde livet virkelig vært tungt og hadde det ikke vært for jentene var hun ikke sikker på om hun hadde klart å se fremover igjen. Hun forsto bedre nå hvordan personer som hadde ansett henne som resurssterk kunne ha vanskelig med å forstå at ting var endre, hun hadde jo selv hatt problemer med å forstå, selv om hun levde i sin egen kropp og kjente hver dag hvordan livet var blitt.
Hun ville jo så gjerne fortsette å være den hun hadde vært. Ville så gjerne bidra med det hun viste hun var flink til. Men energien var der rett og slett ikke lengre når dagens vanlige gjøremål var gjort. Hun var blitt mester for ei stund og tenke "i morgen da skal jeg", eller "bare jeg får hvilt meg litt, skal jeg". Mens hun prøvde både for seg selv og de rundt å skjule hvor lite hun egentlig maktet.
Sakte men sikkert hadde vissheten kommet og med den styrken hun viste fantes der inne en plass. Hun hadde lært seg å si nei og sette grenser, og hadde lært på den bitre måten hvor vondt det kunne være. Personer hun hadde ansett som venner forsvant som dugg for solen. Ingen spurte henne om hvorfor og hvordan, de bare antok og laget sine egne historier. Heldigvis fantes det noen få som ikke fulgt strømmen av hodeløse høns som kaklet som resten. Noen som ikke var redde for svaret om de spurte.

Nå følte hun seg egentlig velsignet. Hadde det ikke vært for omveltningen hun hadde gått gjennom de siste årene hadde hun fortsatt levd i en fantasiboble. Hun ville kanskje ikke selv sett eller skjønt.
Jo livet i Li veien var blitt godt.
Mor setter på rolig musikk og danser i lag med lottene. Dette har hun nå heldigvis fortsatt. Gleden over dansen fikk de ikke tatt, selv om hønsene prøvde alt hva de kunne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar