søndag 31. januar 2016

Januar 2016 sin siste dag

 
Den siste uka har vært intens når det kommer til jobb. Lange dager og mye informasjon og tall har surrer rundt i hodet. I dag ble siste dagen før alt var i boks og du for en god følelse det var.
Nå har jo venninna mi og jeg vært på søndagsturer de to siste helgene og selv om jeg jobbet så pass ut på dagen at det ikke ble lange turen var det kjekt å få henne med seg på en runde i Folkeparken.
Og Lucky Raya var i hundre, for endelig hadde mor tid til henne igjen.

 
Selv om det kan virke slik så er man jo ikke helt avhengig av å finne cacher hver gang man beveger seg ut i marka. Greia er bare den at her i Harstad området er vi så bortskjemte med mange cacher. Den lille kommunen vår med bare noe over 20 000 innbyggere har mer enn 1000 cacher å by på. Og veldig mange av dem er i marka. Så da passer det jo perfekt å både få seg en tur ut i skog og mark samtidig som man får noen avbrekk på turen med leting.

 
Folkeparken har vært mye brukt av Lucky Raya og meg. Med gode opptråkkede løper på vinteren som passer både for de som går på beina og de som går på ski, er det lett og enkelt på travle dager å komme seg på tur. Og på sommeren er det løyper som passer for de fleste. Det betyr jo og da at det ikke finnes så veldig mange cacher jeg ikke har funnet i parken. Så i dag regnet meg med at det bare ble cacher på snuppa. Men hun var ikke helt enig i at det var en god plan Dette skulle vi gjøre i lag. Dermed var det bare å finne frem kartet og lete opp en cache eller to man ikke alt hadde. Var bare å snu og endre planen fra innover parken til oppover mot skytebane og Heggenkollen. For der i nærheten fantes det en ganske så ny cache

 
In memory of the wall var en av 2015 sine adventscacher og det var denne som ble dagens mål.
Og ved Heggenkollen svingte vi av på en tursti jeg ikke viste om. (Må utforske den litt mer når det blir enda litt lysere ute)
Var ikke så langt langs denne turstien vi måtte gå før vi skulle svinge av og grynne oss videre ut i skogen. Blir fort litt over knærne når man ikke ruver så langt over bakken. Og Raya synes nok mor er litt treg når vi ikke følger opptråkkede stier.
Spottet fort noe der fremme som bare måtte være målet.
Spennende å utforske slike plasser, spesielt når mørket har fått lagt seg utenfor.
Denne bygningen var no ikke så stor så utforskingen gikk fort og cachen funnet frem.
Med den ble det 34 cacher i Januar. Enda mange og langt frem til 1000 denne året


søndag 24. januar 2016

Hovsveien på Tjeldøya vinterstid

 
Da var det sannelig søndag igjen og snuppa hadde spurt om vi skulle på tur denne søndagen og. Og selvsagt skulle vi på tur.
Vi valgte kommunen og øya guttene har vokst opp i, nemlig Tjeldøya i Tjeldsund og en powertrail langs Hovsveien. Den har fått veldig mange godord så gledet oss til å  sette i gang.
Vi parkerte ved kirka akkurat i det kirkeklokkene begynte å ringe for at gudstjenesten var over, så var bare å få på seg sekkene og Raya i band før menigheten begynte å strømme ut mot bilene sine.
Var ikke langt fra parkeringen ved kirka før vi svingte av og begynte å ta oss inn over den over 100 år gamle veien. Og snart var vi med første cache Hovsveien PT #1 - Velkommen.
Var en enkel og grei start på turen vår. Er jo bestandig oppløftene.

 
Cache nummer to fant vi ikke selv etter intens leting. Sånn kan det jo ofte være. Frustrerende riktignok. Så da bestemte vi oss like så godt for at vi tar turen på ny til våren eller sommeren. (Cachen var jo merket som ikke vintersikker så satser på at det var grunnen og ikke oss to som var dårlig til å lete O.o)
Derfor valgte vi denne gang å ta annen hver cache når vi gikk. Er jo utrolig gøy å finne cacher hele tiden når man er på tur. Men er i allefall for meg gjerne selve turen som er greia. Alle de flotte cachene vi finner mens vi går er jo bare en flott bonus.

 
Maias som har laget denne powertrailen har virkelig gjort en flott jobb.
De fleste trailer jeg har gått etter er petrør på petrør gjerne ikke så alt for mye variasjon på hvor man finner dem. Og det er gjerne veldig forståelig, blir vanskelig å finne på forskjellige utfordringer når en lager ei hel løype. Av de fem vi fant i dag  var det en som måtte klatres etter, og det er bestandig (i allefall så langt) gøy **Glis**
I tillegg til at det var forskjellige utfordringer og cacher på turen har Maias gitt oss et veldig godt innblikk i historien til veien og Tjeldøya. Og slikt er en av grunnen til at jeg synes caching er så gøy. Alle de tingene man lærer om plassene man er å går på. Jeg har selvsagt hørt om den gamle Hovsveien i løpet av de 8 årene jeg bodde på øya, men jeg var ikke klar over hvor gammel den egentlig var.

 
Snuppa og jeg hadde en kjempe fin tur på rundt 2 km hver vei. Var virkelig idyllisk plass å gå og spor i snøen vitnet om at veien blir brukt av folk som bor eller har hytter i området. Ikke var det så veldig mye snø i vasse i heller (Tjeldøya bruker normalt sett ikke ha mye snø)
Og tenke seg til vi fikk se både svaner og ekorn på turen. (Ekorn er ikke akkurat hverdagskost å se her nord)
I dag var det mildt ute (rundt null grader faktisk) så hadde kun tatt på softsjell jakke og bukse (jepp jeg frysepinnen hadde gått for lett yttertøy). Var derfor litt nervøs for at jeg skulle komme til å fryse på turen. Men nei da selv om vi hadde fra overskyet til regn og snø på turen kunne jeg sette meg i bilen når turen var ferdig uten å være kald ..
Selv om vi valgte å ta matpakken vi hadde med i bilen før vi kjørte hjem igjen, hehe trur det hadde blitt litt for hustrig å sitte ute og spise.


Gleder meg til å komme tilbake å gå denne veien når snøen er borte og det trærne har blitt grønn.
Er du på tur i området anbefales denne lille vandringen på gamle veier.

søndag 17. januar 2016

Januar tur ved Sandsvannet


Lørdag kveld sendte ei venninne melding om jeg hadde lyst å være ned på tur i dag før å lete Cacher i lag med henne. Min venninne er helt ny i gamet, med ikke mer enn to Cacher funnet så langt. 
Har blitt mye i ro sitting i det siste så nølte ikke med å svare ja.
Men hvor skulle vi så dra. Jeg foreslo power trailen ved Sandsvannet i Skånland og sånn ble det.


Gubbeluren påsto jeg gikk som en verpesyk hhøns her på morran mens jeg ventet på at hun skulle komme. Og endelig var bilen hennes utenfor. Lucky Raya ble helt ekstatisk  (som hun gjerne blir) da hun fikk se mor lete frem turbukse.  Endelig skulle vi på tur igjen.


På tur til marka viste der seg at venninnen min var kjent i området vi skulle. Hun hadde kjenninger med hytte ved vannet som hun hadde vært på tur i lag med. Og det er jo kjekt, spesielt med tanke på hvor flink jeg er til å rote meg bort fra stien.


Hadde lastet ned hele traileren siden jeg ikke var sikker på hvor min venninne ønsket å starte fra + at det er kjekt å kunne spare strøm med å være offline. Kjente virkelig på kriblingen når vi kjørte førbi den ene cachen etter den andre på tur opp mot vannet. Endelig fant vi en plass å parkere og sannelig var ikke første cache før dagen rett i nærheten.
Både Lucky Raya og jeg var snar ut av bilen og på tur inn i skogen mot nullpunktet. Venninnen kom etter. Spottet cachen fort og stoppet og ventet så hun skulle få finne den.


Turen gikk sakte men sikker opp over langs med vannet og med jevne mellomrom var der å stoppe for en ny cache. Venninne min fant de fleste og lurte på hvorfor alle var svarte?  (Er kanskje noen mange nye cachere har fundert på).  Hadde jo vært lettere å finne hvor de var om de hadde hatt spreke farger. Ble ut av det en fin prat om at geocaching. Hvordan mugglere helst ikke skal se hva vi holder på med. Og hvordan en cache helst ikke skal ses uten at du faktisk leter etter den. Og hun fikk samme anbefalingen som andre ferske cachere om å gå inn på hjemmesiden og lese.


Etter å ha gått ei lita stund kom vi til en sengepost. Venninnen min måtte bare prøve om den var noe å skryte av. Og sannelig så den ikke til å være av første klasse. Godt den var plassert så langt ut i skogen at riften ikke ble for stor.


Lucky Raya stor koste seg der hun danset innover veien. Endelig var mor med ut på tur igjen. Hun var fra ene siden til den andre, frem og tilbake som en vind. Var det jo masse ny snø å rulle seg i. Og så fantes det så utrolig mange spennende lukter.


Noen ganger når man leter ser man ikke skogen for bare trær. Og i dag fikk vi oppleve det på en av cachene. Nullpunktet klarte ikke å bli enig med seg selv hvor det egentlig skulle være og hintet var gran i granskogen. Snøen ble godt ned tråkket før jeg endelig spottet et kjørt syn i et av trærne. Og sporene avslørte at vi måtte ha passert flere ganger uten å se hva som var rett fremfor nesa. Ohh slike er frustrerende. 


Dagens siste på tur opp var ved ei elv der vi krysset elva for å komme på ande siden av vannet. Var laget ei flott bru over. Litt skummel for firbeinte venner med tynne poter. Men Raya som gjerne klatrer i stiger om hun får mulighet spankulerte rolig over hindringene. 


Bare for å gjøre det hele litt mer spennende klarte undertegnede å miste mobilen når hun sto for å ta bilder. Så Raya måtte vente på brua mens mor lurte seg under for å lete. Er når mobilen ligger godt ned i snøen at man priser seg lykkelig for at den er vanntett. Fant den heldigvis fort og kunne gå videre på turen.


Da vi var på tur tilbake mot bilen var himmelen blitt farget i flotte rødtoner. Og vi bare nøt det flotte området vi hadde å gå i. Og utrolig nok tok turen tilbake bare en tredjedel av turen opp. 
Tilbake til bilen avsluttet vi med en siste cache, bare sånn for å få et rundt tall. (10 stk)

Ble til at vi stoppet et par ganger når vi kjørte tilbake for å kanskje finne en cache som ikke var svart og i et tre (er så langt eneste typen min venninne har funnet). Men ble med våre 10 funn i dag.


Er virkelig kjekt å ha fått en ny venninne som gjerne er med på cache tur.  Er fint å gå aleine men riktig kjekt å gå flere i lag.

Power trailen vi gikk har enda en god del cacher uten smilefjes.  Har forstått at det er en flott runde og ta også når vår og sommer kommer. Og til da er kanskje gubbeluren bra i foten igjen så han kan være med på tur.

Tusen takk snuppa for en fin dag. Gleder meg til nye eventyr i lag !!!

tirsdag 12. januar 2016

Fibromylagi og vinter

Da er vi på denne tiden av året igjen, den som jeg bestandig før har sett så frem til. Og enda har jeg den barnslige gleden av å se den første snøen komme, gå ute når det er så kaldt at det knitrer under føttene, skiturer både på opptråkkede løyper og på urørt snø, lyset i mørketia og ikke minst tiden når sola vender tilbake.



Men det er no slik at denne tiden er året er den verste å komme seg igjennom når det kommer til diagnosen. Og for meg er det å ikke vite hvordan formen kommer til å være i morgen eller seinere på dagen, det verste med det hele.
Etter et kort tids fravær kan jeg føle meg helt på topp igjen (ok topp for meg på vinteren er kanskje hva du vil ha ansett som 50 %). Da er jeg fit for fight igjen på alle måter og gleder meg til å komme tilbake til det jeg har måtte latt være.  Og det er gjerne det jeg vil svare om jeg blir spurt og. Problemet er at dagen etter kan jeg atter igjen våkne opp og ha problemer med å komme meg ut av senga. Jeg fryser så jeg hakker tenner selv om temperaturen er god og varm i huset og huden er så hyper sensitiv at det å bevege seg og ha på klær er en pine. Formen kan rett og slett sammenlignes med hvordan du ville ha følt deg når influensaen er på det verste.

For meg er hver gang jeg må levere inn fraværsmelding et nederlag og formen skal være bra ille før jeg går til det skrittet. Men selvsagt jeg vurderer jo om jeg vil være til hjelp for arbeidsgiver når jeg drar på jobb eller ikke.
Er så utrolig mange ting som spiller inn når det kommer til fibromyalgien. For meg virker det som den store vekslingen vi kan ha i været her nord er hoved grunnen til store skiftninger i formen min. Og været er jo ikke akkurat noe man kan gjøre noe med.
Stress er selvsagt og en faktor. Mye stress kan vi forhindre men mye kan vi ikke gjøre noe med. F eks når du er på tur inn til butikken i bilen din, og en ikke for smart bilist hiver seg ut i veien før deg og får skrens på det glatte føre. Det er en hendelse som går fort, adrenalinet stiger for ei lita stund og så er alt tilbake til normalen. For de fleste. For meg og for de fleste med fibromyalgi er denne lille hendelsen en grunn til at kroppen går i stå. Dette er stress man ikke kan komme unna og du aner ikke hvor mange slike faktorer det finnes i alles liv som de fleste av oss ikke en gang tenker på.

Jeg leverer mine fraværsmeldinger med dårlig samvittighet hver eneste gang, selv om jeg vet at jeg i løpet av et år ikke har mye mer fravær enn gjennomsnittet. Og egentlig burde jeg vel være stolt at jeg som kronisk syk fungerer så pass godt, tross alt.

Jeg har blitt spurt mange ganger, spesielt i den tiden fraværet var stort og jeg ikke enda hadde lært meg mine teknikker til å klare leve med denne greia, hadde det ikke vært greit og gått ned i stilling. Bli ufør kanskje noen prosent.
Og jeg har stor forståelse for de som tenker at det må jo være tingen.
Men saken er den. At uansett om jeg jobber 30 % 50 % eller 100 % så er det slik at er formen dårlig så er den dårlig. Jeg kan være kjempe dårlig ene dagen og kjempe bra neste. Og det betyr gjerne små perioder med 100 % fravær spesielt nå på vinteren for min sin del.
Det at formen hos oss med denne diagnosen er så vekslende er kanskje og hovedgrunnen til at alle dere som ikke har denne diagnosen har lett for å blinke oss ut som hypokondere.
Har full forståelse for at det er vanskelig å forstå at hun som var så dårlig i går at hun ikke klarte forlate hjemmet sitt, i dag er med å lede et møte der hun ser frisk og fin ut. Eller at hun som kom inn på sykehuset og ble lagt inn akutt med sterke smerter i går i dag går rundt og småsnakker med de andre på avdelingen uten at det virker som hun har nevneverdig smerter. Ja det trenger ikke en gang å gå en hel dag i mellom. Slik er bare denne greia.
Tenk over det, at når det er så vanskelig for deg å forstå dette, hvor vanskelig er det ikke da å leve med det?
Jeg må innrømme at jeg er uenig med de lærde om at gradert sykemelding bestandig er til et gode. Også her har jeg forståelse for at noen som ikke har vært mye syk har kommet til denne konklusjonen, og når det kommer til psykiske siden av å være i jobb er jeg tilbøyelig å være enig. Men er jeg dårlig så er jeg dårlig og klarer nok ikke 10 % jobb en gang, men er jeg bra så er jeg 100 % bra. (når det kommer til jobb). Er sjelden at noen mellomting fungerer for min del. De gangene jeg har blitt gradert sykemeldt har det bare endt med at det har tatt lengre tid å komme tilbake i jobb.

Så får det bli mitt problem at jeg mer eller mindre kun fungere til jobb i denne tiden av året, når ting er på det verste, at jeg må presse meg selv til å lage middag når jeg kommer hjem, at jeg må presse en kropp som virkelig ikke vil til å kle seg og gå ut i marka, at det å være sosial er slitsomt.
Alle disse tingene som jeg elsker å gjøre er et slit å få til.
Slik har jeg valgt å ha det. Fordi jeg vet at det bare står på noen få måneder. Når vår og sommer kommer tilbake fungerer kroppen mye bedre. Selv om det betyr at jeg nok aldri kommer til å ha dager uten noen form for smerte eller utslitthet (for å nevne noen få symptomer) Slik er bare livet blitt.


Da er det litt godt at jeg uansett hvordan formen er for det meste klarer å glede meg over alle disse tingene jeg bestandig har satt pris på.
Hvem kan vel la være å glede seg over de flotte skiftningen vi har her nord tross alt.

søndag 10. januar 2016

På streak igjen

 
For de ikke innvidde blir jeg nok sett på som et håpløst tilfelle, ja en som rett og slett er avhengig.
Men nå vil jeg da påstå at denne hobbyen ikke er det verste du kan være avhengig av, tross alt. Og tru meg jeg er egentlig langt fra de som er mest bitt av basillen.
 Har hatt et godt opphold (i alle fall ut fra mitt ståsted) i cachingen. Den 28. desember startet jeg på igjen. Og når jeg først er i gang så er det utrolig gøy å se hvor lenge jeg klarer å holde på uten stopp. Altså jeg er på en streak igjen.

 
Passet jo perfekt når det var nytt år på gang og ikke mindre enn to suvenirer som skulle deles ut. (Suvenirer er noe groundspeak deler ut for forskjellige ting, du kan si at det er en liten ekstra gulrot for oss som driver med denne greian) Vi ville få en for den 31. desember (Goodbye 2015) og en for 1. januar (Hello2016) Og selvsagt måtte vi jo prøve å få disse to.
 
 
Nyttårs helga var vi i Kabelvåg hos svigers. Og da er det jo perfekt å ha svigerforeldre som virkelig forstår greia med denne hobbien. Cachere som de er selv. (Er jo de som fikk gubben og meg i gang for litt over et år siden)
Den 31. desember var vi alle på et utrolig koselig event hos Sotor i Kabelvåg. Er andre gangen vi har vært på event noen har holdt hjemme hos seg selv. Blir så mye mer intimt når vi sitter rundt et bord og prater. I tillegg til at man lettere blir mer på samtalene som går rundt bordet (I steden for å bli stående for seg selv med de man kanskje er i lag med (Er jo utrolig sjenert, sånn egentlig))

 
1. Januar var vi på spasertur opp til Kong Øystein og litt rundt om i Kabelvåg i lag med svigerfar, svigersøster og tantebarnet. Er utrolig gøy å cache i lag med barn. Se iveren og gleden over "skattene". Ble mange nye cacher på svigersøster og noen få på gubbeluren og meg. Men svigers kunne jo ikke la 1 januar gå uten å finne cache selv, og alle rundt om heimen var alt tatt. Dermed ble det tur på oss vestover til Leknes området. I blåst og pøsende regnvær fant vi enda noen flere og svigers fikk sin suvenir de og.
Var og lette lenge etter en cache de har sett etter 2 ganger før. Litt høy vanskelighetsgrad. Men ga til sist opp, sendte en liten forespørsel til co om hint. Så neste gang vil vi finne den

 
Hverdagen måtte komme etter ei flott høytid og er noe med at ting gjerne er litt vanskeligere i vinterstid. Kanskje spesielt for oss med litt vonter her og der.
Så denne streaken ble en kort en. 7. ble siste dag for denne gang. Men jeg er snart på han igjen. Bare vent å se. Har tross alt et mål om å finne 1000 cacher dette året. Må da gjøre meg fortjent å bli kalt cache tante.


Uansett hvordan hobby du har håper jeg du har like mye glede av den som jeg har av min sin.
Om du ønsker å finne mer ut om geocaching så sjekk ut hjemme siden.

søndag 3. januar 2016

Godt nytt år

 
Riktig godt nytt år
 
 
I denne tiden av året er det gjerne normalt å reflektere over det som har vært.
Selv kan jeg se tilbake på et godt år.
Mye positivt skjedde og lite negativt.
Endringer er det bestandig, spesielt når man har ungdommer i hus (enn så lenge)
Jeg gleder meg til å ta skikkelig fatt på 2016.
Komme meg tilbake til det som fungerte i året som var. Starte oppussingen av huset vårt (kommer til å bli et veldig langt prosjekt). Planlegge hage (gleder meg til egen dyrkede grønnsaker) og ble enda bedre kjent i området vi nå bor. Ja pluss alt det andre jeg kommer til å oppleve som jeg ikke har tenkt på.
 
Håper du får et 2016 som du om et år kan se tilbake på og tenke ja dette året var bra. At du vil lage deg minner du vil huske om 20 år og at du vil klare å se det positive du møter i dette året.
På ny Riktig godt nytt år  !!!