søndag 17. januar 2016

Januar tur ved Sandsvannet


Lørdag kveld sendte ei venninne melding om jeg hadde lyst å være ned på tur i dag før å lete Cacher i lag med henne. Min venninne er helt ny i gamet, med ikke mer enn to Cacher funnet så langt. 
Har blitt mye i ro sitting i det siste så nølte ikke med å svare ja.
Men hvor skulle vi så dra. Jeg foreslo power trailen ved Sandsvannet i Skånland og sånn ble det.


Gubbeluren påsto jeg gikk som en verpesyk hhøns her på morran mens jeg ventet på at hun skulle komme. Og endelig var bilen hennes utenfor. Lucky Raya ble helt ekstatisk  (som hun gjerne blir) da hun fikk se mor lete frem turbukse.  Endelig skulle vi på tur igjen.


På tur til marka viste der seg at venninnen min var kjent i området vi skulle. Hun hadde kjenninger med hytte ved vannet som hun hadde vært på tur i lag med. Og det er jo kjekt, spesielt med tanke på hvor flink jeg er til å rote meg bort fra stien.


Hadde lastet ned hele traileren siden jeg ikke var sikker på hvor min venninne ønsket å starte fra + at det er kjekt å kunne spare strøm med å være offline. Kjente virkelig på kriblingen når vi kjørte førbi den ene cachen etter den andre på tur opp mot vannet. Endelig fant vi en plass å parkere og sannelig var ikke første cache før dagen rett i nærheten.
Både Lucky Raya og jeg var snar ut av bilen og på tur inn i skogen mot nullpunktet. Venninnen kom etter. Spottet cachen fort og stoppet og ventet så hun skulle få finne den.


Turen gikk sakte men sikker opp over langs med vannet og med jevne mellomrom var der å stoppe for en ny cache. Venninne min fant de fleste og lurte på hvorfor alle var svarte?  (Er kanskje noen mange nye cachere har fundert på).  Hadde jo vært lettere å finne hvor de var om de hadde hatt spreke farger. Ble ut av det en fin prat om at geocaching. Hvordan mugglere helst ikke skal se hva vi holder på med. Og hvordan en cache helst ikke skal ses uten at du faktisk leter etter den. Og hun fikk samme anbefalingen som andre ferske cachere om å gå inn på hjemmesiden og lese.


Etter å ha gått ei lita stund kom vi til en sengepost. Venninnen min måtte bare prøve om den var noe å skryte av. Og sannelig så den ikke til å være av første klasse. Godt den var plassert så langt ut i skogen at riften ikke ble for stor.


Lucky Raya stor koste seg der hun danset innover veien. Endelig var mor med ut på tur igjen. Hun var fra ene siden til den andre, frem og tilbake som en vind. Var det jo masse ny snø å rulle seg i. Og så fantes det så utrolig mange spennende lukter.


Noen ganger når man leter ser man ikke skogen for bare trær. Og i dag fikk vi oppleve det på en av cachene. Nullpunktet klarte ikke å bli enig med seg selv hvor det egentlig skulle være og hintet var gran i granskogen. Snøen ble godt ned tråkket før jeg endelig spottet et kjørt syn i et av trærne. Og sporene avslørte at vi måtte ha passert flere ganger uten å se hva som var rett fremfor nesa. Ohh slike er frustrerende. 


Dagens siste på tur opp var ved ei elv der vi krysset elva for å komme på ande siden av vannet. Var laget ei flott bru over. Litt skummel for firbeinte venner med tynne poter. Men Raya som gjerne klatrer i stiger om hun får mulighet spankulerte rolig over hindringene. 


Bare for å gjøre det hele litt mer spennende klarte undertegnede å miste mobilen når hun sto for å ta bilder. Så Raya måtte vente på brua mens mor lurte seg under for å lete. Er når mobilen ligger godt ned i snøen at man priser seg lykkelig for at den er vanntett. Fant den heldigvis fort og kunne gå videre på turen.


Da vi var på tur tilbake mot bilen var himmelen blitt farget i flotte rødtoner. Og vi bare nøt det flotte området vi hadde å gå i. Og utrolig nok tok turen tilbake bare en tredjedel av turen opp. 
Tilbake til bilen avsluttet vi med en siste cache, bare sånn for å få et rundt tall. (10 stk)

Ble til at vi stoppet et par ganger når vi kjørte tilbake for å kanskje finne en cache som ikke var svart og i et tre (er så langt eneste typen min venninne har funnet). Men ble med våre 10 funn i dag.


Er virkelig kjekt å ha fått en ny venninne som gjerne er med på cache tur.  Er fint å gå aleine men riktig kjekt å gå flere i lag.

Power trailen vi gikk har enda en god del cacher uten smilefjes.  Har forstått at det er en flott runde og ta også når vår og sommer kommer. Og til da er kanskje gubbeluren bra i foten igjen så han kan være med på tur.

Tusen takk snuppa for en fin dag. Gleder meg til nye eventyr i lag !!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar